Psynapse er et nettverk som jobber for å skape anerkjennelse og forståelse for bruk av psykedelika og MDMA, både i rekreasjonelle, seremonielle eller terapeutiske former.


MDMA og Psykedelika

En viktig del av det være menneske er å kunne utforske sitt eget sinn og bevissthet. For mange er psykedelika en del av en spirituell praksis, som kan føre til dype personlige opplevelser.

Psykedelika

Psykedelika er rusmiddel eller stoffer som gjør at måten vi oppfatter virkeligheten på og tenker på blir endret. Flere varianter av psykedelika vokser i naturen, som for eksempel fleinsopp og peyote. Andre blir fremstilt i labratorier, slik som LSD.

Bruk av psykedelika

Psykedelika kan føre til at syns- og hørselsinntrykk endrer seg, og tanker og følelser kan gli inn i hverandre. Ved høye doser kan man oppleve å miste opplevelsen av å ha et selv, noe som kalles egooppløsning eller egodød. Andre opplever å bli i ett med omgivelsene, naturen eller hele universet (Zamberlan et al, 2018). 

Psykedeliske planter har vært brukt i mange forskjellige kulturer til religiøse og seremonielle formål i tusenvis av år (El-Seedi et al., 2005). Det finnes flere religiøse grupper som fremdeles bruker psykedelika i som del av den religiøse praksisen sin. 

Mange bruker psykedelika som et verktøy til å utforske bevisstheten sin. Siden det kan endre oppfatningen av virkeligheten kan man også oppleve å få et annet syn på seg selv eller situasjoner. Flere rapporterer om den samme effekten også når de mikrodoser. Psykedelika gir gjerne friere tankeassosiasjoner, og enkelte bruker det derfor for å øke kreativitet eller som et verktøy i problemløsing.

Risiko ved psykedelikabruk

Psykedeliske rusmidler, som LSD og fleinsopp, regnes i flere systematiske gjennomganger av ekspervurderinger som de minst skadelige rusmidlene (Nutt et al., 2010; van Amsterdam et al., 2015; Bonomo et al., 2019). 

De er ikke definert som avhengighetskapende, og overdosedødsfall er så godt som ukjent (EMCDDA, 2013). En stor populasjonsstudie fant ikke større forekomst av psykiske problemer blant personer som har brukt psykedelika (Krebs & Johansen, 2013), og kliniske studier finner ingen kognitive svekkelser eller økt forekomst av psykiske problemer etter bruk av psykedelika (Studerus et al., 2010). 

Flere studier har funnet lavere forekomst av selvrapport depresjon og angst, og økt tilfredshet med livet, etter personer har brukt psykedelika i kontrollerte omgivelser (Silveira et al., 2005; Griffths et. al, 2008; Kasser, Kirchner & Passie, 2014; Uthaug et al., 2019). 

Det betyr ikke at psykedelika er ufarlig. Den psykedeliske opplevelsen kan være intens og forvirrende, og man kan bli redd eller få panikk. Redsel kan føre til irrasjonelle valg eller handlinger der man selv utsetter seg selv for fare. Alvorlige ulykker er sjeldne, men det kan skje. Psykedelika kan utløse psykoser eller forverre en psykosetilstand. 

MDMA

MDMA kan gi en følelse av økt tilknytning og nærhet til andre mennesker, og en emosjonell velvære og følelse av trygghet. MDMA omtales også som et empatogen eller entaktogen. Det er et menneskeskapt stoff som ligner både det psykedeliske stoffet meskalin og det sentralstimulerende stoffet amfetamin. I tillegg til å hindre gjenopptak av serotonin i synapsen, fører MDMA til en frigjøring av serotonin, samt dopamin og noradrenalin (Oeri, 2020). Det gir en sentralstimulerende virkning, som også har fellestrekk med virkningen til psykedelika.

Bruk av MDMA

MDMA er for mange sterkt assosiert med rave-kulturen på 90-tallet. Den sentralstimulerende effekten gjør at man blir mer utholden, mer hemningsløs og føler økt tilknytning og nærhet til menneskene man har rundt seg. Da MDMA først ble utbredt på slutten av 70-tallet ble det imidlertid først og fremst benyttet i behandling av enkelte psykologer, som mente at de så en stor terapeutisk nytteverdi i stoffet (Sessa et al., 2019). I enkelte miljøer har MDMA også vært brukt rekreasjonelt på hjemmefester med et lite antall deltagere. Mange opplever at det blir lettere å åpne seg og snakke om følelser, uten at rusen er nedsløvende på samme måte som alkohol. 

Det forskes på MDMA-assistert psykoterapi som en behandlingsform for PTSD. Det man tror er at MDMA kan gjøre det enklere å konfrontere vonde minner, tanker og følelser, samtidig som det øker evnen til egenempati. MDMA-assistert psykoterapi har fått status som gjennombruddsterapi av de amerikanske legemiddelmyndighetene (Doblin et al., 2019). Det betyr at de mener de nåværende kliniske funnene tyder på at det kan utgjøre en betydelig forbedring i behandlingen sammenlignet med eksisterende behandlingsformer. Fase 3-studier på MDMA-assistert psykoterapi blir for tiden gjennomført i en rekke land, og de foreløpige resultatene er lovende (MAPS, 12. mai 2020).

Risikoen ved bruk av MDMA

I en rekke systematiske gjennomganger av ekspertvurderinger blir MDMA regnet som ett av de mindre skadelige rusmidlene (Nutt et al., 2010; van Amsterdam et al., 2015; Bonomo et al., 2019). Det antas at det er mindre avhengighetsskapende enn amfetamin og kokain (Oslo Universitetssykehus, 26. oktober 2020), men personer som bruker det ofte kan oppleve en sterk trang til å bruke det mer. Hyppig bruk av MDMA gir toleranse, som betyr at man må ta større mengder for å få den samme effekten. I motsetning til psykedelika har det også en sterk virkning på hjernens belønningssystem, som også innebærer et større avhengighetspotensial. 

Det er vanlig å føle seg litt nedstemt og at man har litt lav energi i dagene etter man har tatt MDMA. Det skyldes sannsynligvis at hjernen bruker litt tid på å gjenopprette vanlig respons på serotonin. Denne effekten kan være bli mer langvarig og alvorlig ved hyppig bruk, og enkelte har havnet i en dyp depresjon eller blitt suicidale etter å ha brukt MDMA. Det er også påvist en sammenheng mellom hyppig MDMA-bruk og andre psykiske lidelser, slik som angst (Rogers et al., 2009). MDMA kan være nevrotoksisk ved hyppig bruk eller ved inntak av svært store doser, men man har ikke påvist tilsvarende effekter ved mer sporadisk bruk av lavere doser (Oeri, 2020). 

Det er mulig å ta en overdose MDMA, og i 2017 ble det i Norge registrert 17 tilfeller der det ble påvist MDMA i blodet til personer som ble obdusert etter et plutselig og uventet dødsfall (Kallevik, 2018). Dette betyr ikke nødvendigvis at MDMA forårsaket samtlige av dødsfallene, men det er også kjent tilfeller der man vet at MDMA var dødsårsaken. De vanligste dødsårsakene ved en overdose er overoppheting som fører til organsvikt, eller vannforgiftning. Det kommer av at folk har drukket store mengder vann for å kjøle seg ned, samtidig som MDMA- bruk i enkelte sammenhenger kan gi nedsatt nyrefunksjon (Campbell & Rosner, 2008). 

Dødsfall på grunn av overdoser skjer sjeldent, sammenlignet med andre rusmidler. En rapport fra det den britiske rådgivningskomiteen for misbruk av rusmidler estimerte at dødsrisikoen var 1 per 39 000 brukere, eller 1 per 1,8 millioner solgte tabletter (UK Advisory Council on the Misuse of Drugs, 2008). I studier som har forsøkt å estimere “sikkerhetsprofilen” til ulike rusmidler, altså forholdet mellom en dødelig dose og en vanlig brukerdose, blir MDMA anslått å ha en høyere sikkerhetsprofil enn alkohol (Gable, 2004; Lachenmeier & Rehm, 2015).

Risiko i perspektiv

Ingen ting i livet er helt uten risiko. Det samme gjelder også bruk av psykedelika og MDMA. Samtidig er risikoen lav sammenlignet med de fleste andre rusmidler, og flere andre lovlige aktiviteter. De fleste mener at å kunne ta noen risikoer er en viktig del av å leve et godt og fullverdig liv. Vi må sette risikoen i perspektiv for hvordan vi som samfunn velger oss å forholde oss til disse stoffene og menneskene som bruker dem.